Utdrag

Ikke gjør det, ville han si, men han klarte det ikke.

Adrian Weynfeldt holdt blikket festet på kvinnens hvite, fregnete knyttnever. Hun klamret seg så hardt til smijernsrekkverket at knokene trådte enda hvitere frem. Han våget ikke å se henne i øynene. Hun hadde valgt ham som vitne. Han håpet at et hopp uten blikkkontakt ville være for upersonlig for henne.

Mellom balkonggulvet og rekkverket tittet de nakne føttene hennes inn. Alle tåneglene var lakkert i forskjellige farger. Det hadde han lagt merke til allerede dagen før. Rødt, gult, grønt, blått, fiolett på den høyre. I omvendt rekkefølge på den venstre. Fiolett, blått, grønt, gult, rødt. Dermed lyste de to midterste tåneglene i samme farge: grønt.

På fingerneglene hadde hun avstått fra denne leken. De var lakkert med klar lakk, og der de strakte seg ut over neglesengen, var de hvitlakkert på undersiden. Han kunne riktignok ikke se dem akkurat nå, men han husket det. Weynfeldt var et visuelt menneske.

De hvite knokene mørknet en anelse, noe som betydde at hun løsnet grepet. «Det er bare drøyt ti meter,» skjøt han raskt inn, «det overlever du kanskje. Best du ikke tenker på hvordan.»

Knokene ble hvitere igjen. Weynfeldt flyttet den venstre foten opp på siden av den høyre og skjøv den høyre et halvt skritt frem.

«Bli hvor du er!» sa kvinnen.

Het hun Gabriela? Han kunne ikke huske det, navnehukommelsen hans var elendig. «Avtale: Jeg blir her jeg er. Men det gjør du også.»

Hun svarte ikke, men knokene holdt seg hvite.

Vanligvis lyste det nesten dagen lang i kontorvinduene i nyrenessansefasaden vis-à-vis. Men i dag var de mørke. Det var søndag, ennå tidlig på formiddagen. Gatene var folketomme, med lange mellomrom kjørte en og annen trikk forbi, og bare sjelden var det biler å høre. Weynfeldt grøsset ved tanken på at scenen kunne ha utspilt seg på en hverdag. Kvinnen hadde på seg svart bh og en ørliten truse som passet til. Den grønne seilduken som hang foran rekkverket for å skjule innsyn, dekket henne fra livet og ned – det håpet han iallfall. Og da han våknet, sto hun der ute allerede.

Utdrag fra «den siste weynfeldt»
oversatt av Kari Bolstad, MNO