Utdrag

I det siste har de barna som ikke er tatt av tørke og sult, løpt gjennom den lille, navnløse landsbyen mens de roper faaakk. Det har de lært av Eskandar, og han har lært det av mennene han oppdaget da han klatret over det forbudte fjellet.

Neste dag sender arbab, den mektige eieren av alle landsbyene, åkrene, dyrene og menneskene, en mulla for å advare de livegne.

Den geistlige vet hvordan han skal skremme folk. Onde ånder, jinn og div, står i arbabs tjeneste, sier han. De lever i sprekker i fjellet og i huler. Denne gangen har de skånet gutten, men neste gang kommer de til å ete ham opp, og i beste fall kommer rytterne til å fange ham og tjore ham fast i bakken, så han brenner opp i den stekende solen, og gribbene river ham i filler og fortærer ham.

Eskandar gjemmer seg bak sin mor, Sahra, og de voksne viker også noen skritt tilbake.

Mullaen flirer fornøyd. Mennene bak fjellet er fremmede, farangi, forklarer han. Og fordi bøndene ikke kjenner til annet enn landsbyen sin, og det ikke har noen hensikt å fortelle dem hvor Farangestan er, sier han at det ligger så langt borte at dere ikke kan forestille dere det. Vi kaller dem også kafar, vantro. Det er uansett forbudt å forstyrre dem i arbeidet, for ikke å snakke om å stjele fra dem.

Gutten påstår at de fremmede har vann, sier landsbyens eldste. Og vi? Vi tviler ikke på Gud. Selv nå er vi trofaste mot arbab. Vi har gjort jobben vår og utført pliktene våre. Likevel sitter vi her i tørken og dør, en etter en.

Det der oppe er dødens kant, hvisker mullaen.

Forklar oss heller hvorfor vi ikke har noe vann, sier de livegne inntrengende til akhunden.

Forstod du hva jeg sa? knurrer akhunden mot Eskandar. Og har ikke faren din lært deg at du ikke skal stirre så frekt på folk som er eldre enn deg, og spesielt ikke hvis de står i Guds og arbabs tjeneste?

Utdrag fra «Eskandar»
oversatt av nina Zandjani, MNO

© 2009, Ganesa Forlag